Holi-festival!

Nå har det gått i overkant lenge siden forrige post signert Nepalmannen, jeg beklager det altså, men det har skjedd så mye moro her at jeg rett og slett ikke har funnet tid til å skrive. I helgen feiret vi og alle andre som kunne krype eller gå Holi-festivalen – den årlige fargefesten – en tradisjon mange egentlig forbinder med India. På denne ene dagen i året stopper samfunnet opp, og nepaleserne går mann av huse for å sprute vann eller farge i fjeset og håret på hverandre. Festivalen markerer det godes seier over det onde, vårens ankomst og er en dag man skal ha det moro, glemme og tilgi. I tillegg skal Holi ha en slags relasjon til Vishnu såvidt jeg har forstått det. Om noen i det hele tatt er klar over dette vites ikke, men de lokale er uansett særdeles utspekulerte og flinke til å dynke deg i fargepulver og vann, dette er deres 17.mai. Å gå rundt i Katmandu under Holi-festivalen føles litt som å befinne seg i et krigsspill som av en eller annen grunn er tilpasset barn på 7 år, vaktsomhet er nøkkelen.

IMG_3865
Ganske moro

Frister det? Her er håndboken:

  1. Ta på klær du ikke er så redd for
  2. Bevæpne deg med poser med fargepulver du får kjøpt på gaten
  3. Angrip absolutt alle forbipasserende ved å brøle “Happy Holi” og kaste eller smøre fargepulver i fjeset og håret deres.
  4. Kjøp en vannpistol og ha det ENDA morsommere. Ekstra gøy er det å overraske turister med en velplassert vannskvett.
  5. Hold deg inntil veggene, på takene lusker det nepalesiske barn utstyrt med vannballonger, og det er komplett umulig å få øye på dem.
  6. Sørg for å drikke en øl eller 5 og dans! Dette selvsagt kun for å holde varmen.
_DSC3846
Khana Set
_DSC3167
Dal Baht med kylling i curry
_DSC3834
MoMos

Blir man sulten, kan man ta seg en matbit på en av de utallige matbodene eller restaurantene som eksisterer overalt, og maten er ikke til å kimse av! Foruten noe svak kunnskap om håndhygiene, er nepaleserne svært gode kokker. Nasjonalretten er Dal Bhat, ris, linsesuppe og grønnsaker stekt i curry, den kommer i et uendelig antall variasjoner og går fiskeboller i hvit saus en skyhøy gange. Det serveres overalt, til frokost, lunsj, middag og kvelds, og er stort sett elsket av alle. En skulle tro at man blir fort lei, men etter å ha spist det til lunsj hver dag siden jeg kom ned hit, er det overraskende nok fortsatt dagens kulinariske høydepunkt. Andre godbiter er MoMos, dampede små piroger fylt med enten kjøtt eller grønnsaker, Chowmein, en mellomting av spaghetti og nudler stekt i olje med grønnsaker, Paneer, en slags ost laget av kokt melk som serveres fersk og Thukpa, som er en slags ganske delikat nuddelsuppe. Den eneste nedsiden ved mattradisjonene her til lands er at det er HØFLIG å smatte! Målet er åpenbart å lage så mye lyd som overhodet mulig med munnen, og selv en obsternasi 4-åring hadde blitt imponert over lydene nepaleserne makter å produsere. Det er mye å like her, men ett sted går grensen.

_DSC3848
Hele gjengen fra både Katmandu og Dhulikhel på den lokale restauranten

Vi har funnet ut at det klart tryggeste er å bestille nepalesisk på restaurant. For en stund siden forsøkte vi oss på pizza hos en lokale sjappa. Etter en god time kom kelneren endelig vaggende med pizzaen balanserende i armene og så så fornøyd ut at en skulle tro at det var noe helt annet enn matlaging som foregikk på kjøkkenet. “This is actually homemade!” Utbrøt han med et fornøyd smil om munnen. Vi prøvde å skjule overraskelsen mens vi skottet forsiktig bort på de andre rettene vi hadde bestilt. Den runde klumpen med deig og ost som nå befant seg på bordet foran oss kvalifiserte i beste fall som en bolle noen hadde sittet på for så å tømme en flaske ketsjup og en god neve ost over. Mistanken ble også med rimelig stor sikkerhet samstemmig bekreftet ved første smakebit. Konklusjon: Er man i Nepal, spis lokal mat.

_DSC4074

_DSC4182

_DSC4200
Det skal dog sies at man kan få tak i mer vestlig mat i Katmandu. Når vi er lei av den nepalesiske maten og småbylivet i Dhulikhel – den bittelille byen vi bor i – setter vi oss på bussen til Katmandu. Bussreiser her er en er en kulturell opplevelse som står helt på egne ben, og som får deg til å lovprise AtB (Ruter/Skyss etc). For det første er bussene konstruert for mennesker på rundt 1.60m, noe som betyr at det ikke er mulig å stå oppreist, og i hvertfall ikke er mulig å sitte med beina rett frem. For det andre mangler ordet “fullt” i vokabularet, og billettkonduktøren har også som jobb å fysisk presse folk sammen inni den lille bussen. I tillegg er det montert håndtak på utsiden av døren slik at man kan henge på utsiden av bussen, noe noen alltid må – for den er alltid stappfull. Billettkonduktørens oppgave er i tillegg til å stappe folk inn i bussen og ta betalt for billettene, å brøle hvor bussen skal til alle menneskene langs veien, samt markere om bussen må stoppe opp eller om det holder å senke farten ved å dunke signaler i karosseriet. Å hoppe av og på i fart er ganske vanlig, og det blir alltid litt hyling og febrilsk dunking i døren når vi stopper opp. For det tredje er veikvaliteten stort sett elendig, og trafikken et salig kaos som sørger for at patologene har hendene fulle.  Det er omtrent like langt fra Dhulikhel til Katmandu som fra Bergen til Indre Arna, men bussturen tar mellom 2 og 3 timer. Det skal sies at hele opplevelsen løftes betraktelig av at det alltid spilles enten indiske eller nepalesiske hits på full guffe – det høres omtrent så Bollywood ut som du nå forestiller deg. Her om dagen ble jeg ristet ut av musikkdvalen min av en kar på bussen. Jeg rakte ham pengene for bussbilletten, smilte høflig og plugget musikken inn igjen. Det gikk omtrent 5 sekunder før han henrykt ristet i meg igjen, tok tak i hånden min og kysset den. Noe fortumlet kunne jeg konstantere at det var dagens klart lykkeligste fyr jeg nå stod overfor, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor konduktøren skulle bli så glad for at jeg som alle andre betalte for meg på bussen. Da han 10 sekunder senere hoppet av bussen, spurte sidemannen min: “Did you know that man?” Det ble 2 bussbilletter den dagen, men han trengte vel de 5 kronene billetten koster mer enn meg.

_DSC3839

Det skjer mye rart på bussen. Mia kom i snakk med en lokal jente for ikke så lenge siden, og hun lurte på om Mia hadde søsken. Familie er svært viktig her nede, og et samtaletema som er omtrent like safe som å snakke om været for en bergenser. Da Mia svarte at hun hadde 2 søstre, men ingen brødre, så jenten på henne med store, medfølende øyne. “Oh I am so sorry for your family!”

_DSC4071
Et vanlig syn i byen

_DSC4072

_DSC4095
Kopiene ser til forveksling like ut, man må kjenne etter for å merke forskjellene

Katmandu er et fyrverkeri av en by, som byr på alt fra et rikt og frittlevende dyreliv til en mengde severdigheter og varierte og morsomme bydeler. Hadde det ikke vært for at luftkvaliteten er som å ha et eksosrør i kjeften og at man ikke kan bevege seg utenfor døren uten å bli angrepet av reiseagenter som vil selge deg trekkingturer, hadde det vært en moro by å bo i en stund. I turiststrøket, Thamel, får du kjøpt alt du kan drømme om av friluftsutstyr og Kashmirull til høyst varierende priser og i svært varierende kvaliteter. Du bør i tillegg være innstilt på at man må prute passelig hardt (ikke arabisk hardt, nepaleserne er tross alt ganske høflige) på alt du måtte ønske å handle. Vi lærte fort at man skiller mellom fake, real fake og real, samt high copy og low copy. Fake er falskt merke samt falskt materiale, mens real fake kun er falskt merke. Real skjønner du at er ekte vare da det ofte er låst inn i glassmontere. High/low copy går uavhengig av den øvrige klassifiseringen, og sier noe om kvaliteten på kopien du kjøper. Prosessen er altså hakket mer kompleks enn å stikke på xxl og kjøpe noe skvip. Men, man får kjøpt ganske så fine ullgensere, dunjakker og nips til en alt for billig penge om man vil.

_DSC4191
Digre bønnehjul rundt den store Boudah-stupaen i Katmandu
_DSC4170
En solfylt dag på takterrassen med våre amerikanske venner

 

_DSC4154
Hadde du turt å jobbe i dette stilaset?
Kua sliter med chipsvalget
Det er tøft å velge godteri i blant. Bildet er fra midt i Katmandu.
Likbrenning 2
Likbrenning i sentrum

Foruten templer, en drøss med ville apekatter og fine gamle bygninger er den merkeligste severdigheten her muligens likbrenning. Ved tempelet Pashupatinath brennes det hver eneste dag lik, og etterpå spres asken i den hellige elven Bagmati, som dessverre mest ser ut som om den kommer rennende fra en oversvømt kjeller. Stemningen ved elven er spesiell, men ganske fin. Det er litt rart å se en tradisjon du forestiller deg er forbeholdt Game of Thrones. Likene kommer i hvite laken i ambulanser, og legges ved elven der det blir gjennomgått ritualer med farge, røkelse og levende lys før de legges på bålet.

_DSC4233

_DSC4271
Fra området rundt Pashupatinath-tempelet. Det føles ut som om ruinene lever.
_DSC4259
En død kropp gjennomgår ritualer før selve brenningen

 

Fattigdom og sykdom ser man dessverre overalt, også midt på gaten. Leprabasillen (Spedalskhet) eksisterer fortsatt her nede, og flere tiggere ligger på gaten og trigger medlidenhet.

_DSC4302
_DSC3841
Siden sist har jeg også vært 9 dager i fjellene på trekking, en rimelig heftig opplevelse syntes jeg selv. Det kommer post om det om ikke aaalt for lenge, så stay tuned!

_DSC4444

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s