Fest på beachen og festligheter hos gynekologen

For en liten stund siden var vi på piknikparty med de ansatte på sykehuset. I utgangspunktet skjønte vi ikke helt hva vi var invitert til, enda mindre hva vi takket ja til. Piknik lød i våre ører rimelig trivelig, og vi gledet oss til hvilke kulturelle sprell vi nå skulle få oppleve. Det faktum at turen skulle koste hele 1000 rupees (rundt 80 norske kroner, men nok til å dekke 7-8 middager på restaurant), vekket nysgjerrigheten i oss, et eller annet måtte de da ha stelt i stand. Vi ble bedt om å møte presis 0745 lørdag morgen i “Comfortable Clothes”, for å rekke bussen som skulle gå kl 08. Da bussen endelig forlot sykehuset klokken 09 innså vi etter hvert 3 elementære ting om nepalesisk kultur:
1. Tid er veiledende.
2. Vi burde tatt med ørepropper til bussturen.
3. “Comfortable Clothes” betyr noe helt annet i Norge.
Nepaleserne var nemlig en rimelig pyntet gjeng, halvstivt kledd i skjorter og pensko, skjørt, kjoler, høye hæler og rundt 17,8 tonn sminke. Joggebuksen og ulltrøyen, kjent som trygdebunaden, måtte bare holde.

Bussturen tok 2 timer og 10 minutter, omtrent 2 timer og 3 minutter lengre enn jeg strengt tatt hadde behov for denne lørdagsmorgenen. Etter omtrent 1 minutt på veien hoiet nemlig den blide administrasjonsmannen foran i bussen i gang en sang/heiarop, og ble besvart med et lydnivå fra alle bussens fjortissykepleiere (helt klart i overtall) som hadde fått et fullsatt Old Trafford til å falle på kne og bifalle dem. Dette fortsatte i nøyaktig 2 timer og 8 minutter, og kunne virke som en slags nepalesisk versjon av “Andra siden er ni klara?” Tissetrengte og døve ramlet vi endelig ut av bussen ved den lovede stranden. Den observante leser vet at Nepal ikke har kystlinje, så en større gressplen som lå ved en elv tjenestegjorde som strand denne januarlørdagen. Vi befant oss attpåtil på feil side av gressplenen, noe som sørget for igangsettelsen av en heller spennende operasjon der rundt 50 mer eller mindre festkledde nepalesere måtte vade over elven. Da første frøken falt i det fossende vannet, var jeg heldigvis ikke alene om gapskrattingen, til og med offeret måtte sveive i gang lattermotoren.

Mer eller mindre tørrskodd over, samlet alle seg til en høytidelig seremoni der sykehusdirektøren, Dr. Ram, ble hedret for gjenvalget som direktør. Dr. Ram selv fremsto som en sympatisk mann, og holdt en flott tale på engelsk. Mannen i turban som overrakte ham prisen, nevner jeg mest fordi han hadde skjegget sitt i et praktisk lite skjeggnett – hektet i ørene – en snedig oppfinnelse! Han er visstnok eneste lege som er Sikh (google it) på sykehuset, en slags disippel innenfor Sikhismen etter hva jeg har skjønt. Kanskje det snart blir en nødvendighet for den økende andelen norske menn som burde vært avskoget for lenge siden?

Dr. Ram mottar gullsjerfet. Vant til rampelys og særdeles flink til å vinke.

Piknik i Norge og i Nepal har grunnleggende ulikheter. Mens du kanskje forestiller deg en fredelig utflukt med litt mat i noen kurver, lekende barn, kassegitar og et helsikkes antall pledd, er realiteten er annen. Piknik = fest!
Dagen gikk unna i høyt tempo med fotball, volleyball, dansing med utrettelige sykepleiere, “hot potato”, en mengde god mat, noen øl for mange for en av turnuslegene og en veldig søt, ung lege ved navn Nilashu, fra nå av omtalt som Klumpen.

Klumpen. Har du sett en så forelsket fyr før?

Klumpen hadde åpenbart hatt et godt øye til vår kjære Siv (også på bildet) allerede en god stund, og lot ikke sjansen til å sjarmere henne gå fra seg – eller upåaktet hen. Klumpen er en temmelig spebygd type på rundt 50kg, et knapt hode lavere enn Siv, men utstyrt med verdens største smil. Foruten at han syntes at omtrent alt Siv sa var forferdelig morsomt, rakk han å invitere henne både på lunsj, middag, filmtitting og i søsterens bryllup på imponerende kort tid, ikke den blygeste karen i flokken altså. Jeg konkluderte med at Siv så en smule smigret ut, om enn ikke helt overbevist.

Mye smiger, latter, dansing og enorme mengder mat senere vadet vi tilbake over elven, og fant etter noe om og men ut hvor bussen hadde parkert. Mitt ørlille håp om at deltakerne var slitne og kanskje ville holde kjeft på vei hjem ble brutalt myrdet i det jeg stakk hodet inn bussdøren: Lokale hits runget over anlegget, folk danset i midtgangen og mine tyske venner kunne resignert bekrefte at denne gjengen hadde tenkt seg rett på byen i Katmandu.

Gynekologisk avdeling
I skrivende stund har jeg og Maren tilbrakt 3 uker på gynekologisk avdeling og nesten 1 uke på pediatrisk. Vi har lært en hel del om underliv, småbarn, et og annet om forskjellen på hygiene og Hygiene,  at det kan være tøft å prøve å være morsom, og testet konsentrasjonsevnen til det ytterste.

To av sykehusbikkjene i kjent positur, føden i bakgrunnen.

Først og fremst er det en en svært interessant forskjell mellom nepalesiske og norske pasienter. Den jevne fastlege i Norge får titt og ofte besøk av en svært bekymret Kari eller Ola med bagatellmessige plager, påfølgende google-diagnostisert livstruende sykdom og ufravikelige krav om antibiotikakurer og sykemeldinger.

Man får stor lunsj på sykehuset. #Middagslur

I Nepal er det derimot ikke uvanlig å lese “sterke smerter i underliv og illeluktende utflod de siste 6 år” i den gynekologiske journalen. I det øyeblikket man må legge ut på en kostbar reise, samt betale flere dagslønner for å bli undersøkt og evt. behandlet, velger dessverre svært mange å ignorere problemene sine og bite tennene sammen. I tillegg er det mange som rett og slett ikke har mulighet til å forlate gård, barn og dyr. Medisinsk byr det selvsagt på mange langtkomne sykdomsbilder vi aldri får se i Norge, og man får seg samtidig en grei reminder om at ens eget liv egentlig er ganske priviligert.

Når det er sagt, dukker det selvsagt opp noen festligere, uskyldige tilstander også. En tidligere meget slank kvinne kom blant annet og klaget over at hun hadde fått to svulster nederst på ryggen, hun var svært bekymret. Vi skred til verks, men ved nærmere undersøkelse viste de to svulstene seg å være helt ordinære lovehandles, og pasienten fikk resept på litt mindre ris fra nå av. Det forteller samtidig noe om utdanningsnivået i befolkningen, som til tider er ganske sørgelig. En 9-åring på pediatrisk intensiv med meningoencefalitt (hjernehinne- og hjernebetennelse), ørebetennelse og mastoiditt (komplikasjon til ørebetennelse) hadde blant annet først kommet til sykehus etter å ha vært svært syk og omtåket i 4 dager, en god stund etter at han ikke lenger kunne gjenkjenne sine egne foreldre. Han ser heldigvis ut til å overleve, men familien hadde blant annet kun råd til én serie med CT-bilder – det koster en hel månedslønn.

Kulepenner er like spennende her som i Norge.

Vi har også fått muligheten til å observere og delta under en del fødsler, noe som må sies å være ganske morsomt og spennende, men samlet sett er hele prosessen noe brutal. De fødende kvinnene blir plassert på en stor felles fødestue med 10-12 senger og et hjørne med et skrivebord for sykepleierne og legene. Rommet er et av de kaldeste på sykehuset, og holder rundt 14 grader på en god dag – på dagtid. Videre bygger, borer og hamrer de som besatt i etasjen over, noe som også gjør at det konstant drypper/renner vann ned fra taket og delvis opp i en bøtte på gulvet. Dette sørger naturligvis for luftfuktighet som matcher et badebasseng med grei margin. I tillegg til å ligge side om side og jamre og klynke av smerte, hviler det en solid eim av avføring, svette og oppkast i rommet, relatert til nettopp disse aktivitetene. Epidural, lystgass eller smertestillende kan de forøvrig bare drømme om. Med jevne mellomrom undersøker vi vital status, riene og livmorsåpningen til kvinnene, for å avgjøre om progresjonen i fødselen er grei, og når det er klart for den siste halvtimen på selve fødselsrommet.

“Lesesal”

Mellom undersøkelsene tjenestegjorde det overfylte lille skrivebordet i hjørnet som pausebord, journalskrivingspult og som lesesal. Jeg innrømmer uten problemer at tankende titt og ofte gikk til 10-kroners kaffe med gratis banan fra 7-eleven, den varme, rolige lesesalen med egen pult, tekjøkken og en do som ikke var et utedassluktende hull i gulvet.

Fødsler er forøvrig fascinerende! Jeg er nok verken den første eller siste personen som storøyd og måpende plutselig står med et skrikende miniatyrmenneske i armene. Selv om miniatyr kanskje er litt å ta i, jeg har nemlig fortsatt problemer med å fatte at så store barn kan komme ut gjennom så små åpninger.Videre har de dessverre en totalt ukritisk tradisjon for å klippe kvinnene (episiotomi) ved det minste tegn til fødselstreghet, noe som betyr at alle i praksis klippes. Det fører igjen til store problemer med arrdannelse og smerter i tiden etter fødselen. Det plagsomme aspektet er at episiotomi har høyst tvilsom vitenskapelig dokumentasjon, om overhodet noen.

Klipper man får man sy. Øvelse gjør mester. Kanskje det er logikken?

I blant skulle jeg ønske de nyfødte kunne snakke, jeg tror samtalen hadde hørtes omtrent slik ut:
– Hei du lille venn! Vet du at du har levd omtrent like lenge som jeg bruker på do?
– Sier du det. Så hvor gammel er du da?
– 26 år gammel, det er 1 400 000 ganger eldre enn deg.
– Du mener nok 1 366 560 ganger eldre, jeg er akkurat 10 minutter gammel. Si meg, skulket du hele videregående eller?
Det er omtrent på dette tidspunktet i samtalen jeg likevel er glad for at disse små menneskene primært skriker, og ikke har store innvendinger mot å bli snudd og vendt når man undersøker.

Noen gode råd til slutt: Hvis du noensinne skal holde foredrag for nepalesiske leger, må du aldri finne på å prøve å være morsom. I et lyst øyeblikk tenkte jeg at en stripe “Larssons gale verden”, det MÅ jo sprite opp foredraget. Under den øredøvende stillheten som fylte rommet mens jeg håpefullt og forgjeves ventet på at tilhørerne skulle trekke på smilebåndene, husket jeg at jeg hadde glemt å skrive “spade til å grave dype hull med” på ønskelisten til jul.