30.01 Outreach center

Mot slutten av en hektisk uke på fødeavdelingen, satte Maren og jeg meg inn i en av sykehusets ambulanser for å besøke 2 av de rundt 30 medisinske sentrene sykehuset drifter på landsbygda og i fjellet. Det glade følget bestod av vår favorittgynekolog Dr. Neeta, tannlegen Dilep, tannlegestudenten Shuvani og sjåføren vår, Kumar. Ambulansene her er beregnet på noe mer slitne veier enn det vi er vant til i Norge, og er som regel av typen Land Rover Defender/Toyota Land Cruiser fra 90-tallet aka. traktor i bilkamuflasje – noe som på alle måter viste seg å være helt nødvendig. Det ble action allerede etter første time, da Kumar måtte ha sin _dsc3698obligatoriske tepause. Mens jeg sørget for bedret vanntilgang for noen busker i nærheten, ble Maren oppsøkt av en liten familie som først lurte på ytterst sentrale detaljer, som hva Maren het, hvor gammel hun var og lignende. Noe forvirret sluttet jeg meg til det Nepaliengelske ensemblet, hvorpå vi snart fikk fremvist yngstegutten på rundt 1.5 år, som hadde fått kokende vann over foten og hadde 3-gradsforbrenninger på fotryggen. Den ellers forvirrende språktåken lettet en smule da vi skjønte at bilen vi hadde sittet i var merket “Hospital” og hadde blålys på taket.

_dsc3705
Naturligvis var det totalt fravær av medisinsk utstyr i ambulansen, men heldigvis hadde vi med vårt eget førstehjelpsutstyr, og dermed opprettet vi vår livs første én-pasients hjemmeklinikk i familiens vesle stue. En del hyling, noen bilder av de nysgjerrige søsknene, en lettet takk til Brita Pukstads sårstellsforelesning og en lovprisning av forsvarets enkeltmannpakke senere, var foten renset og bandasjert. Først da den medreisende tannlegen, Dilep, kom inn og slo av en prat, skjønte vi at familien ikke hadde råd til å dra til sykehuset. Dilep oppfordret dem likevel på det sterkeste å reise dit for et bandasjebytte etter noen dager. Jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på fattigdommens fjes, men samtidig glad for muligheten til å gjøre noe fornuftig. _dsc3703Vel fremme på første outreach center hadde 125 kvinner møtt opp for å bli undersøkt av gynekologen, men bare 55 kom til. De resterende 70 hadde opptil 6-7 timer å gå hjem, og måtte returnere for å slå mørkets frembrudd – brutalt. “Antibiotikaresistens” står ganske langt nede på listen i nepalesisk helsevesen – omtrent samme sted som “sterile soner”, “håndhygiene” og “pasientomsorg” tror jeg. Av de 55 pasientene som ble undersøkt på snaut to og en halv time, fikk 40 diagnosen “en eller annen infeksjon i underlivet” og fikk behandling for salpingitt, cervicitt, bakteriell vaginose, sopp, urinveisinfeksjon m.m. Totalt 5 ulike antibiotikakurer + soppmiddel. Den observante leser skjønner at 55 pasienter på 2.5 timer er mer enn den gjennomsnittlige allmennpraktiker, og løsningen ble at vi ble satt til å skrive 40 identiske resepter mens Dr. Neeta undersøkte. Det er ikke det at hun ikke mistenker en spesifikk diagnose hos pasientene, men siden de fattigste er hos legen hvert 5-10 år, må man visst skyte spurv med kanon._dsc3742Veien opp til neste outreach center (2000 moh.) anbefales generelt ikke for folk med høydeskrekk, dårlig rygg, pacemaker eller et snev av ingeniørkunnskaper. Vi satt på sidestilte seter uten setebelte bak i toyotaen, og klamret oss fast i håndtak, seter og sidemannen etter beste evne. Veien snirklet seg opp gjennom fjellsidene, gjennom elver og over veikratere, med total mangel på veiskulder. _dsc3759“Her falt det ned en buss for 5 år siden!” Ropte Kumar glisende og pekte på passasjen foran oss og ned i avgrunnen rundt 1000 meter nedenfor. Veien var åpenbart bare gravd inn i en stupbratt sandskråning, og så ut som den hadde rast ut opptil flere ganger tidligere.
“Alle 48 ombord døde! Eller forresten, 3 overlevde, men de ble skikkelig handicappet,” fortsatte han med et flir som gjorde at jeg enten lurte på om han hadde et oppriktig dødsønske, eller om jeg burde lure litt antipsykotika ned i teen hans. Marens allerede lettere bekymrede ansikt ble nå ytterligere prydet med en farge som best beskrives som lys panikkbeige, og hatten min krympet også noe høyden.
Mitt neste spørsmål var naturligvis: “Hva i alle verden gjorde en buss her oppe?”
“Den kjørte ruten sin vel,” svarte Kumar med en overrasket mine.
“Den har to daglige avganger!”_dsc3819
Vi steg til slutt bredbente ut av bilen, rimelige såre i rumpen etter kombinasjonen ullboxer og skinnseter, og ble tatt i mot som konger. Det var stelt i stand festmåltid på gulvet, muligens i større grad for de andre i bilen enn for Maren og undertegnede, men likefullt et festmåltid som bød på deilig Dal Bhat (nasjonalretten), rom blandet med varmtvann og lokal Himalayavin, brygget på hirsje. Det var helt ok, men jeg tror ikke det blir å finne i polets hyller helt med det første. Som alle gode fester, endte også denne opp på kjøkkenet, med en lokal tromme og 8-10 feststemte sangfugler som hylte i kor – Sylvi Listhaug hadde vært stolt. I 12-tiden rundet festen av, folk la seg litt her og der, sjåførene delte 90-sengen og den ene dynen, og vi ble tildelt et telt på takterrassen.

To blide sjåfører får endelig legge seg!_dsc3775Morgenen startet rimelig tregt – mye takket være Himalayavinen – men klokken 9 ble frokosten servert, og klokken 10 kom den første pasienten tuslende. Same procedure as last year, stikkordet er antibiotika. _dsc3782Jeg kikket meg litt rundt i byen før vi dro. De aller fleste menneskene her oppe lever i blikkskur etter at jordskjelvet tok fra dem husene. Det var kaldt, og snøen hang i luften litt utpå dagen. En kvinnelig pasient med residiverende underlivsinfeksjoner ble innstendig bedt om å bedre hygienen sin. Det gikk ikke sa hun, hun hadde ikke råd til brensel, og hun orket ikke å vaske seg nedentil med iskaldt vann så ofte. Så enkelt, så hardt.
Utsikten over dalen var slående vakker, og stupaen (et lite hindutempel) i byen gjorde dette lille stedet mektig. De fleste innbyggerne her oppe driver med landbruk, og gjennom flerfoldige generasjoner har de bygget jordbruket sitt som trapper inn i fjellsidene. Hver avsats er omtrent halvannen meter høy og gir mellom 2 og 3 meter dyrkbar jord per trinn. Zoom inn på bildet under og se det massive byggverket i fjellsiden.

_dsc3791Under ser man blikkskurene folkene her lever i, og et tydelig eksempel på jordskjelvets enorme krefter.

_dsc3792Etter nok en god lunsj, satte vi oss tilbake i bilen og stålsatte oss for hjemreisen. Kumar beroliget oss med at sist gang han var her hadde bilen bare blitt truffet av én ramlende stein som kun knuste et speil. Vi sørget for å tømme blæren FØR vi satt oss inn. Etter noen spennende ryggeøkter i forbindelse med møtende biler kom vi helskinnet ned til bedre veier, men med treg trafikk. Enda godt vi kjørte ambulanse med sirene og blålys – Kumar ville gjerne rekke middagen hjemme. _dsc3823Dette er Dr. Neeta, en svært hyggelig og ganske liten dame.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s